Lygna var i tidligere tider ei god lakse- og sjøaureelv og i gode år var det fangster fra 1 - 4 tonn. Det var laksen som var målet for fisket, mens sjøauren eller ”blega”, som den kalles lokalt, ikke var like mye ettertraktet.

Opprinnelig var det i områdene ved elvemunningen som det ble tatt de største fangstene, og Kvavik er den gården som opp gjennom tidene har hatt det beste laksefisket. I eldre tider ble laksen først og fremst tatt i laksegarder og med not. Dette fisket er i dag forbudt ved offentlige forskrifter, og all fisk i elva blir tatt på stang. Fangstene som blir tatt i dag er sannsynligvis de største fangstene som er tatt på stang i Lygna noensinne. Tidligere var også Møska av stor betydning for fangst av laks i vassdraget. I Litleåna fantes det noe laks, men her var den av mindre betydning.

 

Lygna som lakseelv er nevnt i skriftlige kilder så lang tilbake som til 1500-tallet, og blant andre omtaler Peder Claussøn Friis Lyngdalselva i sine beretninger. Laksen har hatt stor verdi i Lygna sett i historisk perspektiv og retten til å fiske denne edle fisken har det vært mye strid om. Tjuvfiske i elvemunningen og strid om rettighetsforhold har vært gjenstand for flere saker i rettssystemet.
 

Rundt 1860 - 70 begynte engelskmennene å interessere seg for fiske i Lygna. Matrikkelskylda på gårdene ble lagt til grunn for betalinga for fisket, og engelskmennene betalte godt for fisket. Årlig leie av elva skal ha vært 7 500 kroner. Engelskmennene reiste fram og tilbake til Lygna helt til tida rett etter første verdenskrig. Det fantes noen grunneiere som benyttet seg av engelskmennenes interesse for laksefiske, og Olaus Poulsen var en av disse. Han brukte våningshuset på sin gard ved Grøndokka til å innkvartere engelskmenn, og huset ble etter hvert ombygd til Poulsens hotell. Engelskmennene betalte også godt for hjelp til utøvelse av fisket, blant annet til roing.  En engelsk laksefisker, major Traherne, fikk kjøpe bruksnr. 4 på ytre Berge. Huset var storslått med to tårn og trapper av marmor, men et år mens han var i England, hadde vandaler herjet stygt med huset, og dette hærverket gjorde at han fikk nok av stedet. Flere engelskmenn var gjester hos majoren, blant annet Randolph Churchill - far til Winston Churchill.

 

Etter major Traherne dukket det en ny engelskmann opp i elva. Hans navn var Oliver Heywood Jones. Han leide fisket noen år i 1880-årene, men valgte etter få år å leie Kvina. Der ble han værende i 25 år, men kom tilbake igjen til Lygna i 1913.

 

 

I 1930 ble store deler av fisket leid bort til generaldirektør Aubert i Norsk Hydro. Aubert bygde stor hytte ved Prestehølen og bygde også et klekkeri der i 1935. Dette kan ha vært en viktig medvirkende årsak til at fangstene tok seg godt opp fra ca. 1940. Klekkeriet ble imidlertid lagt ned etter få år.

 

De høyeste fangstene i perioden hadde en rett etter den andre verdenskrig i 1947 (3 687 kg), men fra 1950 gikk fangstene betraktelig ned på grunn av ytterligere problemer med forsuring. Fra midten av 1970-tallet og fram til begynnelsen av 1990-tallet ble det ikke rapportert inn noen fangster i det hele tatt.  Fangstene i dag ser ut til å være på nivå med fangstene før forsuringen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Figuren viser fangster i anadrom del av Lygna 1880 - 2002. 

 

I dag er Lygna en typisk sjøørretelv og den er sammen med Mandalselva den største sjøaureelva på Sørlandet. Fangstene av anadrom fisk har økt betraktelig siden kalkingen av elva i 1991. De siste tre årene har fangstene ligget stabilt på over 1 tonn.

 

Lygna har aldri blitt regnet for å være noen storlakselv, men det er blitt tatt laks på 29 kilo. Dette skjedde ved Presthølbrua. Det var en engelskmann som tok denne fisken med hjelp fra Olaus Paulsen og Abraham Oftenes. De kjempet med laksen i 6 timer før de fikk den på land. Jakob Kvelland fikk også en storlaks (24 kg) i Kvellandshølen. Det beste notkastet en kjenner til i elva ble gjort av prost Svennevik i 1947. Hele 68 laks fulgte med nota.
 

 

Perlefisket var svært viktig attåtnæring for de grunneiere som hadde tilgang til dette. I Lyngdalsvassdraget var det først og fremst i Litleåna at en hadde et verdifullt fiske etter dette. I Vest-Agder var det kun Audna som hadde et bedre perlefiske enn Lygna.  Etter en forordning av 1718 var perlefiskerne til og med fritatt for verneplikt. Senere ble perlefisket i hele Kristiansand stift forpaktet bort i en kortere periode. I 1840-årene økte interessen for perlefiske etter noen tørkesomre. Dette fisket ble etter hvert stoppet på grunn av at fiskerne ødela elveperlemuslingene når de skulle ta perlene. Det var ikke nødvendig å skjære muslingene opp. Man kunne bare legge dem på land for at de skulle åpne seg. Fogden grep da inn og stoppet fisket. I 1885 vedtok Stortinget at perlefisket skulle tilhøre grunneierne. Dette hjalp lite på rovfisket og utover 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet avtok bestanden av elveperlemusling. Dette skyldtes sannsynligvis både overbeskatning og forsuringen som tiltok utover i denne perioden.

 

 

Vest-Agder Elektrisitetsverk hadde planer om utbygging av Lyngdalsvassdraget, og da spesielt det såkalte Hekkfjellalternativet som ville medføre regulering av hele vassdraget. I 1974 vedtok departementet å frede vassdraget midlertidig for 10 år med mulighet for forlengelse. Vernet av vassdraget ble endelig i og med Verneplan IV som ble vedtatt av Stortinget i april 1993.